Død og begravelse

Kanskje ikke det gladeste temaet, men ... våre kjære dør, vi skal alle dø en gang, og slik er det over hele verden. Likevel, hvordan vi gjenlevende går gjennom sorgen er ganske så forskjellig fra en kultur til en annen. Ja, det er vesentlig forskjeller også mellom Spania og Norge.

Jeg har i løpet av det siste året opplevd at nære familiemedlemmer i Norge har gått bort. Det var tungt, og trist, i alle tilfellene. Selvom to av dem var blitt over 80 år, og hadde svært svekket helse, så var punktummet som kom med døden svært sørgelig. Trist og sørgelig.

Men jeg har kjent litt på det i ettertid, og syns at selve begravelsen, eller bisettelsen, i den norske, lutherske tradisjonen - som gjerne holdes et par uker etter selve dødsfallet - med gudstjeneste og etterpålag, markerte et slags før og etter. Måten seremoniene i kirken ble gjennomført på, med minnetaler og blomsterpåleggelser - gjerne av barn, kranser og sløyfer med godord som blir lest opp av presten, sang og musikk, trøstende tilstedeværelse fra frammøtte... Og spesielt dette med at man samles etterpå til felles bespisning, taler fremføres for å minnes den avdøde, latteren kommer fram, man har litt tid til å snakke med venner og slektninger man ikke har sett på lenge....

Alt dette hjalp meg i sorgprosessen.

I Spania gjelder katolske tradisjoner. Når noen dør, bringes som regel den døde til et tanatorium i løpet av det neste døgnet. Der våker familien kontinuerlig over den døde som ligger i enten åpen eller lukket kiste, til det har gått omtrent to dager. Og i denne tiden er det vanligvis en jevn strøm av familie, slektninger, venner, bekjente, kolleger... De kommer innom i kortere eller lengre tid, for å vise sin respekt for den avdøde og vise medfølelse med de gjenlevende i den våkende familien. Alt skjer altså vanligvis i et ganske intenst tidsrom på et par døgn. Deretter holdes det gudstjeneste, begravelse eller bisettelse. Og så er den kollektive markeringen over.

Men ett år senere er det vanlig at avdøde minnes ved navns nevnelse i en gudstjeneste i den lokale kirken.

I begge land finner man dødsannonser i avisene. Likevel, i Spania er dette nå egentlig uvanlig, og noe som anses som altfor kostbart for en vanlig familie. Mens man i Norge gjerne gjennom dødsannonsene i lokalavisen blir informert om slike triste hendelser, og derigjennom får vite når og hvor bisettelsene skal finne sted, - det går som nevnt gjerne et par uker før den finner sted, - er det i Spania ikke slik. Alt skjer i løpet der av et par dager, og informasjonen går som regel fra munn til munn.