Dobbelt statsborgerskap ble ikke min glede i Spania

Da det var kampanje, stod jeg ganske mye på for å spre budskapet om fordelene ved et dobbelt statsborgerskap, og jublet villt den dagen det norske Stortinget vedtok loven som tillater dobbelt statsborgerskap i Norge. Skuffelsen var derfor stor da jeg ble klar over at Spania IKKE tillater dobbelt statsborgerskap helt generelt.

Det var på det nærmeste en selvfølge. Overalt i Spania har jeg kommet i snakk med andre som har pass fra både Spania og et annet land, eksempelvis fra USA og fra andre europeiske land. Jeg har til og med sett skandinaver som vifter med spanske ID-kort (du må være spansk for å få utstedt et slikt), og som jeg bestemt vet har skandinaviske pass. I disse tilfellene antok jeg det bare var snakk om å unnlate å informere myndighetene i nord om pass nummer to. Det var med andre ord helt klart for meg at bare Norge sa ja til dobbelt statsborgerskap, ja, så var det bare en formalitet å få et spansk pass i full åpenhet.

Saken er altså den at Spania tillater dobbelt statsborgerskap, og derfor står ikke landet på listen over de veldig får landene i Europa som ikke tillater dobbelt statsborgerskp. Norge var altså inntil nylig et av få land i så henseende. MEN, nå har det seg altså slik at Spania KUN tillater borgere fra sine tidligere kolonier å beholde det andre statsborgerskapet dersom de vil søke om spansk nasjonalitet. Selvom det gjelder ganske mange land i Iberoamerika, så er det altså ikke en åpning for alle land, ei heller Norge.

Jeg må tilføye at i mars iår skrev Frankrike og Spania under en bilateral avtale som tillater dobbelt statsborgerskap disse to lands borgere imellom. Det anslås at denne avtalen kommer 350.00 spanjoler i Frankrike til gode, og likeså 160.000 franskmenn i Spania. Peanuts sammenlignet med antall nordmenn i Spania og spanjoler i Norge, og derfor ha rjeg lite tro på at noe tilsvarende vil skje for oss...

Jeg har bodd i Spania i (veldig) mange år, og følger ganske mye med på spansk politikk. Derfor savner jeg muligheten til å stemme på det partiet som jeg til enhver tid tror vil gjøre den beste jobben med å styre landet. Noen ganger har jeg stemt i kommunevalg, men flere ganger (faktisk) har de rotet det til og jeg har fallt ut av rullene og mistet også denne stemme-muligheten. (Men dét er en annen historie).

Det haddet også vært fint å få dette praktiske ID-kortet, og også muligheten til å bruke den digitale versjonen til administrative ærend og forpliktelser vis-a-vis myndighetene.

Ok, men hvorfor kan jeg ikke bare gi opp mitt norske statsborgerskap da?

Nei, det er både emosjonelle og rasjonelle grunner til at jeg ikke er interessert i det. For det første føler jeg meg mer norsk enn de fleste, og jeg har meget sterke følelsesmessige og familiemessige bånd til Norge. Og jeg ønsker også å gi en viss mulighet i Norge til slekter som kommer etter... Økonomiske grunner er det også. Nei, det kommer ikke på tale å brenne den broen der.

Litt ekstra salt i såret her blir det når jeg ser og hører om spanjoler som etter noen år i Norge bestemmer seg for å søke om norsk pass. Helt greit. Men som ikke blir møtt med et krav om å si fra seg sitt spanske statsborgerskap, slik jeg ville blitt dersom jeg søkte om det spanske.

Urettferdig?